Alexander den følsomme forskeren: — Du skal helst være en robot

Alexander H. Sandtorv fikk føle på kroppen hvordan det var å ikke passe inn. I dag er det en styrke. Nå redefinerer han forskerrollen. Stikkordet er følelser.


16. Desember 2019, Blindern: 

Det er den siste mandagen før jul. Snart skal studenter og ansatte på universitetet pakke tunge kofferter og vende snuta mot hjembygda. For Alexander skal det allikevel bli ekstra mye å bære på akkurat i dag. 

Den unge forskeren stiller ofte opp i media, og i dag skal et av hans største prosjekter på lufta. En podkastdokumentar han har jobbet med i et år. Men noe er galt. 

Han tenker på å trekke seg. Den tanken har han hatt mange ganger. Hva kommer kollegaene til å si? Hva med studentene? 

— Det var noe av det vanskeligste jeg har gjort, sier han i dag, åtte uker senere. 

93 år gammel kollega

Alexander Sandtorv (33) sitter helt passe opplyst under kommunale stoffrør. Rundt han finnes ringpermer, molekylmodeller og en semitykk pc-skjerm. Alt ser unektelig forsker ut. Den blide bergenseren bak pulten derimot, er på mange måter en antitese til akademikerstereotypiene. 

— Vi kjemikere er ikke kjent for å være så karismatiske. Så jeg vil gjøre noe med det klassiske bildet av forskeren som anonyme mennesker i labfrakker, forteller han. 

Han skriver barnebøker, snakker om fylla og kler seg heller i skinnjakker enn kordfløyel. 

Dette har vært hans kontor i et år nå. Kanskje skal han sitte her i 60 år til. Forskeryrket er en stilling som varer livet ut. Alexander snakker om en 93 år gammel kollega som fortsatt går rundt i gangene. 

Selv er han instituttets yngste førsteamanuensis og forsker på organisk kjemi ved Universitet i Oslo.

Men som liten ville han bli trollmann:

— Jeg var ekstremt nysgjerrig og ville ha svar på alt, selv det som ikke fantes. Jeg husker så godt da jeg oppdaget kjemi, hvordan det finnes overalt. Det var som å se verden med et helt nye øyne. Plutselig fikk kjøleskapet en helt ny betydning for meg. Og det er jo magi jeg holder på med nå. Jeg skaper materier som verden aldri har sett før. Det er drømmejobben. Jeg jobber som trollmann. Hvor mange kan si det? Ikke mange, stadfester han. 

 

FAMILIEFORSKEREN: Alexander er den første i familien sin med universitetsutdannelse. — Da moren min solgte huset var det med merker av gamle bakebomber i kjelleren, mimrer han. (Foto: Andrea Hustad)

Hjertet plassert på innsiden av skjorta

Det var ikke alltid sikkert at det var trollmann han skulle bli. For hva er vel en Harry Potter uten en Humlesnurr? 

Alexander forteller om en studietid uten rollemodeller. Tilfeldighetene skulle ha det til at han meldte seg opp til årsstudium i kjemi, men for det unge følelsesmennesket Alexander var det vanskelig å se seg selv i eldre menn med lite ansiktsmimikk og hjertet trygt plassert på innsiden av skjorta. Var det virkelig dette han ville?

— I tjueårene var jeg veldig flytende. Det var ikke noe målrettet ved at jeg fortsette med kjemi. Bachelor ble til master, og det var først etter fem-seks år med studier at jeg landet på at jeg skulle gå inn i akademia, sier han.

Han måtte finne ut av hva slags forsker han selv skulle bli. Den gråsprengte, anonyme bautasteinen? Eller skulle han være den fargerike og mangefasetterte Alexander som åpnet kjemiens magiske verden for andre unge forskerspirer?

Fantasyentusiasten helte mot sistnevnte.   

Bakfylla

For du har kanskje spurt deg selv: Hva gjør egentlig forskere? Jo, de forsker. Men hva betyr det? Er det å gi vanskelige svar på store spørsmål? Kan det være å helle rar væske i asymmetriske, gjennomsiktige boller?

For Alexander er det å løse alt fra fyllesyke til kreftgåten. Men også å åpne opp dørene til laboratoriet. Han brenner for å vise frem hva kjemi egentlig er, og hvorfor det er så relevant for alle i hverdagen: 

— Nå holder jeg på med en bok om bakfylla. For hva er det egentlig? Alle har kurer for det, men ingen vet helt hva det er. Det handler om kjemi. På søndag var jeg så bakfull, for jeg hadde drukket sprit. Og da vet jeg akkurat hva som foregår cellulært i kroppen. Det kan være litt fælt også. Og når du i tillegg sjekker nettbanken… 

Når han prater om faget, virker det som Alexander anbefaler en tv-serie han virkelig elsker. Kanskje du kjenner igjen den karakteristiske bergenseren fra populærvitenskapelige programmer som Helsekontrollen eller Praktisk Info med Jon Almaas. De siste to årene har han skrevet fem fagbøker, og mange fler er på vei. 

Alexander er en sånn type som bare gjør ting. 

Så da NRK ringte for et års tid siden og ville ha han med på et personlig prosjekt, endte han opp med å si ja til det og.

Han ville være synlig. Han ville få kjemien ut av reagenserørene og inn i hverdagen. Burde han ikke da også by litt på seg selv?

 

PÅ ARBEIDSPLASSEN: — Å forske er det mest kreative du kan gjøre. Du skaper noe ut av ingenting. Det er så utrolig stimulerende, sier Alexander. (Foto: Andrea Hustad).

Ikke slik forskere skal oppføre seg  

Alexander hadde nemlig en historie han aldri hadde fortalt til noen. På ungdomsskolen ble han utsatt for systematisk mobbing. Blant fortrengte minner var det spesielt en tilbakevendende hendelse, et traume som har forfulgt han hele livet. 

I ungdommen fikk han hele tiden høre at han var så femi. En dag presset noen medelever han til å bruke sminke. I friminuttet gikk han ut med hodet hevet. Så svartnet det helt. Noen dager senere ble han dratt bak en busk og mørbanket. 

Sammen med en radiojournalist fra NRK gravde han dypt i gamle, vonde minner og oppsøkte lærere og klassekamerater. Materialet ble til en episode av dokumentarserien «Usagt». En podkast om det ugjorte i livet. En sterk fortelling om utenforskap og hvor nødvendig det er å se og bli sett. 

Men underveis ble det iblant for mye. Han ville trekke seg. 

For det er jo ikke slik forskere skal oppføre seg, sa han til seg selv. 

Forskere er opptatt av den objektive og etterprøvbare sannheten, og følelser kan være tabu. Følelser henger sammen med det subjektive. Følelser kan være irrasjonelle. Er det riktig av Alexander å fremstå som så sårbar? Kan han legge ut om traumer knyttet til egen legning og psykisk helse i en av landets mest populære podkaster, uten at det går ut over hans troverdighet som forsker?

Robotforskere

— Akademia er et typisk mannsdominert miljø hvor du ikke skal ha noen følelser og helst være litt robot, forteller han.

Siden 1700-tallet har fornuft og følelser blitt holdt adskilt i vitenskapen. Han vrir seg litt i stolen. Dette liker han egentlig ikke å snakke om: 

— Det er tradisjonelt sett et støvete og konservativt miljø. Det er hvite menn opp i årene som sjeldent snakker om hvordan de har det. Men jeg er et følelsesmenneske. Bare på vei til jobb kjente jeg på tjue ulike følelser bare ved å høre på musikk. Jeg har drømmedagbok. Det tror jeg ikke mange forskere snakker om. 

Så han tenkte seg om. Og fant ut at dette var noe han ville. Så bra å kunne vise at forskere også er mennesker med bagasje, konkluderte han. Så bra at jeg kan vise meg frem som et helt menneske. Episoden ble sendt og i dag er han utrolig stolt over den.

 

FORFATTER: Alexander skriver kjemibøker rettet mot både barn og voksne. Tidligere har han også publisert en fantasyroman.

 

Lært å omfavne sitt eget indre liv

I fjor sommer skapte David Corn debatt etter at han avdekket store problemer med depresjon blant klimaforskere. De mentale påkjenningene ved å forske på et tema med såpass negativt fortegn, og samtidig jobbe i et miljø med så lite åpenhet var helseskadelige. Løsningen til forskeren Kim Cobb var å snakke om følelsene sine i vitenskapelige presentasjoner. 

Alexander mener at åpenheten rundt den traumatiske barndommen ikke bare har gjort han til et bedre menneske. Det har også gjort han til en bedre forsker, og en bedre leder.

— Jeg føler så mye når jeg forsker. Jeg kjenner på glede, kreativitet og tilhørighet. Dette er ikke tanker fra hodet, dette er følelser. Gjennom de vanskelige tingene i livet har jeg virkelig lært å omfavne mitt indre liv. Og jeg tror flere kan kjenne seg igjen i meg, og at jeg på den måten kan være den rollemodellen jeg selv manglet. 

Suvenir

Alexander reiser seg fra stolen og blir ivrig. Han vil vise fram laben, der hvor han og de unge studentene i forskningsgruppen hans får forske vilt og hemningsløst. Han gir dem (nesten) helt frie tøyler. Og han minner dem stadig på at det er lov å gjøre feil. I en skuff blant måleinstrumenter finner han frem noe han fant da han flyttet inn på laben. På mange måter et godt bilde på det Alexander kaller en ny bølge: De unge forskerne som forener følelser og fornuft i arbeidet. Han holder frem en suvenir fra den gamle forskeren som har holdt fort på laben siden 60-tallet, og som nå har gått av med pensjon:

— Jeg har ikke peiling på hvor det kommer fra, det er jo ikke lov til å drikke her inne, forteller han humoristisk.  

Han drar frem en pose med penissugerør.

— Kanskje de hadde det litt moro i all hemmelighet de også, avslutter han. 

 

PENISSUGERØR: Da Alexander skulle flytte inn på laben, fant han gjenglemte penissugerør. — Det er ikke lov å drikke her inne, og han som holdt til her før var en gammel mann. Så jeg har ingen forklaring på hvor de kommer fra. (Foto: Andrea Hustad)

 

Malin Nesvoll Vangnes har også vært åpen om mental helse i forbindelse med arbeidsliv. Les om det her 👇

– Jeg var desperat etter å finne ut av hva jeg skulle bli. Andre fikk flotte jobber mens jeg lå i fosterstilling som et forvokst barn.