Anja (31) leder Norges største miljøorganisasjon, men var i tvil om hun skulle søke på stillingen. Så kom hun på noe en venninne sa til henne.

Lederen av Framtiden i våre hender, Anja Bakken Riise (31), forteller om veien til drømmejobben.


1987.

Gro Harlem Brundtland introduserte konseptet bærekraftig utvikling som formann i FN-kommisjonen World Commission on Environment and Development, med rapporten Our Common Future.

Samme år, i et hus nesten helt i enden av veien under Nordfjellet i Tromsø, vokste familien Bakken Riise fra fire til fem, for de hadde fått ei ny lillesøster og datter: Anja.

Hun vokste opp med fjellet i ryggen, havet foran seg, og mose under tærne.

Jenta løp over røtter, tråkket feil, slo seg, opp igjen. Bilder og foreldre kan fortelle at hun hadde konstant kule i panna og skrubbsår på knærne, mest fordi hun var så nysgjerrig og kom borti alt mulig rart.

Rundt middagsbordet var det alltid snakk om politikk og samfunnsspørsmål. Mor stemte SV, far stemte AP, og heftige diskusjoner ble hverdagskost for søskenflokken.

Anja løp fra det ene til det andre; fra revylaget til jazzballetten og til elevrådet.

Og nysgjerrigheten mildnet ikke akkurat med årene.

– Da jeg gikk på videregående, husker jeg at jeg tenkte: «Jeg skal ut og reise! Hvordan får jeg til det?» Så da jobbet jeg på fiskerestaurant og på H&M så mye som mulig et halvt år, så reiste jeg i Sør-Amerika. Men jeg var ikke klar for å studere, så jeg jobbet et halvår til, og reiste til Sør-Afrika, hvor jeg jobbet litt som frivillig, og reiste rundt på egen hånd.


*

Hvem er Anja Bakken Riise?

31 år fra Tromsø, bor med samboer i Oslo.

Har ledet miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender siden 2017.

Vært leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), politisk rådgiver i FIVH, og byrådssekretær for Oslos miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg.

Har en bachelor i utviklingsstudier og vært på lengre reiser i Sør-Amerika og Sør-Afrika.

Jobbet på fiskerestaurant og H&M i Tromsø.

Bruker gjerne penger på god mat og god vin.

*


Ting som kan skje når du rekker opp hånda

Siden mars 2017 har Anja ledet Framtiden i våre hender – en jobb Arild Hermstad hadde hatt siden 2001. Da var Anja var 14 år. Nå er det hun som skal ta den videre inn i det grønne skiftet.

– Hva jobber du med akkurat nå?

– Akkurat nå satt jeg og skrev på en kronikk i forbindelse med at regjeringen har gått inn for å tillate gruvedrift i Reppafjorden. Vi jobber egentlig ikke så mye med rene naturvernsaker, det gjør Miljøvernforbundet og Natur og Ungdom. Det vi fokuserer på, er forbruksspørsmål, altså hvordan kan vi gjenbruke de ressursene vi allerede har gravd ut, i stedet for å hente ut nytt – som igjen ender opp som avfall. Det vi ønsker, er et sirkulært forbruk, ikke et gammeldags lineært forbruk.

– Du skriver mye?

– Ja, det blir en del skriving, men det er jo flere som bidrar, fra både fag- og kommunikasjonsavdelingen.

– Hvordan er en vanlig arbeidsuke for deg – hvis det finnes? 

– Det går litt i forskjellige interne administrative oppgaver. Ellers er det mye opptreden i media; intervjuer, debatter, bidra i filmer, lage innhold til sosiale medier, holde foredrag, sitte i paneldebatter, og annen møtevirksomhet, spesielt politisk. I tillegg til dette, kommer alt som handler om organisasjonsbygging: jobbe med lokallag, motivasjons- og inspirasjonsarbeid for å bygge en sterk bevegelse.

– Men – du har jo ikke utdanning innenfor politikk eller kommunikasjon – likevel er det arbeidsdagen din i stor grad handler om. Hvordan er det å jobbe med noe du ikke har «faglig bakgrunn» i?

– Først og fremst er det gøy! Det å bli presset til å prøve nye ting er kjempemorsomt. Dessuten tror jeg at min erfaring fra SAIH var vel så viktig som studiene.

Det var, som mye annet i livet, litt tilfeldig at hun begynte som frivillig i SAIH, hvor hun meldte seg inn etter et informasjonsmøte. I dette møtet spurte de om noen kunne tenkt seg å være med i en debatt, men ingen rakk opp hånda.

– «Ah, skal ingen rekke opp hånda, jaja, jeg får gjøre det da», tenkte jeg, og rakk opp hånda, forteller Anja.

Det balla på seg, som det ofte gjør når man rekker opp hånda, og etterhvert var det hun som arrangerte disse debattene.

– Jeg ringte for eksempel Kåre Willoch og prøvde å få ham til å delta, skrev pressemeldinger og kronikker, og lærte mye som jeg bruker den dag i dag. Jeg tror å være aktiv i en studentorganisasjon tvinger deg til å gjøre ting du egentlig ikke kan!


*

Framtiden i våre hender

Norges største miljø- og solidaritetsorganisasjon med over 30 000 medlemmer.

Overordnede mål: global rettferdighet, økologisk balanse og en løsning på verdens fattigdomsproblemer, slik at det blir mulig for alle mennesker på jorda å leve et verdig liv.

Jobber for etisk forsvarlig og miljøvennlig forbruk.

Har 31 lokallag.

Ble grunnlagt i 1974 under folkemøtet i Nadderudhallen i Bærum, basert på boken utgitt to år før med samme navn av Erik Dammann.

Tidligere ledere: Erik Dammann, Steinar Lem, Reidar Andestad, Tor Traasdahl, Arild Hermstad.

*


Først bli nysgjerrig, så søk kunnskap

Hun var SAIH i flere år, og ble etterhvert nestleder og leder, hvor hun jobbet i betalt fulltidsstilling som leder.

– Hvis jeg skal komme med noen råd til studenter, så er det å engasjere seg i noe man virkelig liker, og bli der. Man får så mye igjen for det; et nettverk, bekjente, men også mye lærdom som gjør at man får en bredere forståelse både for studiet, men også for andre områder.

– Ja, plutselig er det ditt frivillige engasjement som blir jobben din, og ikke det du studerte. 

– Ja!

– Når du ser tilbake på det – angrer du på at du valgte å jobbe og reise, og ikke dra rett til studiene? 

– Nei. Jeg tror det kan være nyttig å få erfaring fra andre områder før man begynner å studere: om det er å jobbe, reise, gå på folkehøgskole… Man må prøve seg frem. For min del fikk jeg mye mer ut av utviklingsstudiet nettopp fordi jeg hadde reist og fått et behov for mer kunnskap som jeg kunne tilegne meg gjennom studiet.

Ikke den mest imponerende CV-en, men…

Det var SAIH som ble veien inn til arbeidslivet for Anjas del. Altså – hennes frivillige engasjement ga henne jobb. Ikke studiene.

– Da jeg var ferdig med bacheloren i utviklingsstudier, stilte jeg til valg som nestleder i SAIH, som var en betalt stilling. Dårlig betalt, men betalt, og som nyutdannet var det helt greit! Den stillingen førte igjen til at jeg ble leder.

Så åpnet det seg en stilling som politisk rådgiver i Framtiden i våre hender. I ettertid ble Anja fortalt at det var en long shot, at de tok en stor sjanse ved å ansette henne.

– Min CV var ikke den mest imponerende, men de ville satse på meg, så jeg fikk den to-årige stillingen – som etterhvert ble fast.

– Og da var du jo innafor!

– Ja, da var jeg jo innafor! Men hvis den jobben ikke hadde dukket opp, hadde jeg nok studert eller funnet på noe annet.

– Noe annet?

– Hehe, ja, da jeg var ferdig med SAIH, ville jeg egentlig flytte til Frankrike og studere fransk! Men så fikk jeg meg jo kjæreste da, og ble værende i Oslo. Da jeg søkte og fikk jobben som politisk rådgiver i Framtiden i våre hender, klaffet det veldig bra.

Etter noen år som politisk rådgiver i FiVH, ringte Lan Marie Nguyen Berg. Hun og Anja var på hils, og Berg trengte en byrådssekretær.

– Det har gått litt slag i slag for min del. Men, ikke sant, jeg tror ikke det finnes noe rett og galt når det kommer til utdanningsnivå. Jeg vil ikke si sånn «du trenger ikke master», det er mange tilfeldigheter som har spilt inn for min del. Det at jeg fikk lederjobben i Framtiden i våre hender, handlet jo mye om at jeg kjente organisasjonen fra før av og de visste hva jeg hadde å by på. Jeg hadde jo ledererfaring, men ikke så mye.

«For min del fikk jeg mye mer ut av utviklingsstudiet nettopp fordi jeg hadde reist og fått et behov for mer kunnskap som jeg kunne tilegne meg gjennom studiet.»

Anja Bakken Riise

FØRR EI DAME: Anja leder organisasjonen inn i det grønne skiftet. Foto: Synnøve Sundby Fallmyr

«Ææææh!»

– Husker du øyeblikket du fikk jobben som leder? 

– Hehe! Ja, det husker jeg kjempegodt.

– Det er jo ikke så lenge siden. 

– Nei, det er vel to år siden nå. Men jo, jeg var på vei inn i en yogatime. Så fikk jeg melding fra styreleder hvor hun spurte om hun kunne ringe meg. «Aah, jeg er på vei inn til time, så i så fall må du ringe meg nå», sa jeg, så hun ringte, og fortalte at styret hadde bestemt at jeg hadde fått jobben. «Æææææh!» Haha! Ja, nei, det var kjemperart og veldig overveldende.

– Klarte du å gjennomføre den yogatimen, da? 

– Ja, jeg tror jeg trengte det! Det var mye kaos i hodet akkurat da.

Hun var først i tvil om hun skulle søke i det hele tatt.

– Jeg var i tvil om jeg hadde det som trengtes. Men så kom jeg til å tenke på da jeg var leder av SAIH: da var jeg noen-og-tjue, og en venninne av meg kom bort til meg og sa: «Du, jeg har blitt leder for filmklubben! For ja, da jeg snakket med deg for en stund siden, sa du «jeg skal stille som leder i SAIH», og det synes jeg virket så skummelt, men du sa det som om det var verdens letteste sak, så da tok jeg en sjanse, og ble leder, jeg óg!».

Hun møter ofte beskjedne, unge kvinner som er redde for å ikke være gode nok.

– Mens mannfolka, ja – ikke alle da, men mange, tenker «ja, klart jeg skal søke på dette!». Så jeg prøver å ikke la frykt være et hinder, men heller søke, og ja, kanskje jeg går på en smell, kanskje jeg ikke får det til, men så lærer jeg og går videre.

Et friskt pust fra nord

Anja har alltid visst at hun skulle ha en jobb med mening.

– Det har aldri falt meg inn at jeg skulle ha en jobb bare for å tjene penger. Jeg liker jo å jobbe! Og siden jeg skal bruke så mye tid på det, vil jeg at det skal være meningsfullt. Nøyaktig hva, var aldri så veldig tydelig for meg.

– Hvordan var det å ta over etter Arild Hermstad som har drevet organisasjonen i så mange år? Hodet først og synk eller svøm, eller rolig opplæring? 

– Hehe, det var hodet først! Men ikke sant, det meste var jo på stell her. Jeg var ung og hadde ikke så mye ledererfaring, og ville ikke komme inn og snu om på alt sammen, men bli varm i lederstolen, og så ta det derfra.

Hun kjente jo de aller fleste som jobbet der fra før av, men de tok seg tid til å skape seg tillit og sikkerhet internt – og det tror hun har vært viktig.

– Jeg har jo tenkt til å være her en stund til, det er fem års åremål (tidsbegrenset kontrakt, red. anm.), så vi tok oss tid til det da.

«Mens mannfolka, ja – ikke alle da, men mange, tenker «ja, klart jeg skal søke på dette!»

Anja Bakken Riise

– Har du følt på at du har vært for ung for å ha denne lederjobben? 

– Siden jeg kjente lokallagene og administrasjonen såpass godt, var jeg jo bedre forberedt enn hvis jeg skulle fått jobben uten å kjenne organisasjonen. Dessuten tror jeg det var en fordel å få inn noen som var helt annerledes enn Arild. Mange kobler kanskje organisasjonen til litt eldre mannlige ledere, og jeg tror det er sunt å få inn et friskt pust, denne gangen som en ung kvinne fra Nord-Norge som kan røske opp i gamle assosiasjoner!

– Klarer du å koble av med en slik jobb? 

– Jeg tror de fleste i en sånn stilling tenker mye jobb. Men Framtiden i våre hender ønsker seg jo et samfunn hvor det er mulig å jobbe litt mindre, kanskje tjene mindre, og forbruke mindre. Samtidig synes jeg det er vanskelig å leve opp til det selv. For min del blir det en god del kvelds- og helgearbeid, men jeg prøver å avspasere her og der, komme meg vekk og koble litt av, stikke på hytta. Det er jo tross alt det som er det aller viktigste: å være med hverandre. Jeg synes vi bør leve litt mer!

Synes du flere bør lese om Anja? Del saken! 🙂

Artikkelen ble først publisert på selveste kvinnedagen – 8. mars 2019.