– Jeg ville vise pappa at jeg kunne skape en karriere selv om jeg gjorde det dårlig på skolen

Nå er Suleman Idris (28) salgsleder hos bilforhandleren Birger N. Haug.

Artikkelen er fra mars 2019.


«YEEESSS!!!!!!!!»

Suleman Idris på 22 år er på shopping med en kompis, men måtte stoppe ved Oslo Plaza denne solskinnsdagen i 2012. Telefonen ringer, Suleman snakker litt, legger mobilen i lommen, roper så høyt han kan og knytter nevene – med et stort glis.

Telefonen var fra salgslederen i bilforhandleren Birger N. Haug som har nettopp tilbudt Suleman jobb som nybilselger – en jobb som på ingen måte var selvsagt.

Etter at Suleman droppet ut av videregående på tømrerlinja som faren hadde foreslått, etter et mislykket forsøk med å ta opp fag, etter å satset alt for å bli bilselger og fått faren til å betale for kurset.

Endelig!

Nå skulle han vise alle at han kunne, han også.


*

Hvem er Suleman Idris?

28 år fra Horten. Bor og jobber i Oslo.

Opprinnelig fra Pakistan. Kom til Norge i 2000 som 10-åring.

Gifter seg til sommeren med samboer og kjæreste gjennom snart 8 år.

Er salgsleder hos Birger N. Haug, kåret til beste selger flere år på rad. Vært i bedriften siden han fikk jobben i 2012.

Liker å planlegge og å ha kontroll.

*


RIKTIG, MEN LITE POPULÆRT VALG: – Nå sier vennene mine at de ikke kan se for seg meg som tømrer. Jeg følte jo på det tidspunktet at jeg valgte riktig, selv om pappa var skuffet, forteller Suleman, som har jobbet seg oppover til å bli salgsleder. Foto: Synnøve S. Fallmyr

I ei lita bygd på Vestlandet

Vi hopper tilbake til år 2000.

Den pakistanske familien Idris lander på Gardermoen den 2. mai. Det første Suleman husker fra denne dagen, er at det er kaldt.

– Vi kom jo i pakistanske, løstsittende klær, forklarer han.

Suleman, broren på elleve, og to småsøstre på fem og seks sammen med mor og far. Broren Zeshan har egentlig bursdag, men det er ingen som klarer å tenke på det denne dagen.

De seks reiser først til Tanum asylmottak i Bærum kommune, så til Jessheim, så til asylmottaket i Kinsarvik. Her venter de på svar om de får oppholdstillatelse eller ei – på et bittelite tettsted i Hardangerfjorden med noen hundre innbyggere.

Foreldrene er veldig opptatte av at de alle skal integreres i det nye landet, så alle må snakke norsk hjemme, og de kjøper kassetter for å øve seg. De står på ski og feirer jul.

– Ah, det var tider, det! Jeg elsket å bo i Kinsarvik. Jeg vet jo ikke hvordan det er på andre asylmottak, men vi ble så godt tatt vare på, og de hadde et opplegg som fungerte, sier Suleman.

Han husker ikke ansiktene til vennene han hadde hjemme i Pakistan, kun noen gater i nabolaget.

Men den lille bygda i fjorden husker han, og han husker spesielt én dag; dagen moren sa «Suleman, kan ikke du ringe advokaten og høre hvordan det går med asylsøknaden vår?»

Han ringte, og kunne fortelle videre til familien sin: De hadde fått oppholdstillatelse!

I ettertid har moren sagt at det er noe magisk mellom Suleman og telefoner – når han ringer, så får han ja.

«Jeg elsket å bo i Kinsarvik. Jeg vet jo ikke hvordan det er på andre asylmottak, men vi ble så godt tatt vare på.»

Suleman Idris

I KINSARVIK: Suleman stortrivdes i den lille bygda. Her er hele gjengen og andre asylsøkere på ski. Etter Kinsarvik flyttet til de til Horten, hvor foreldrene fortsatt bor. Alle søsknene har blitt værende i Norge. Foto: privat

Mislykket skolegang

Det hadde hun rett i. Men visste de ikke da.

Familien flytter til Horten, og de fire søsknene begynner på videregående. De tre andre gjør det bra, men Suleman trives ikke, han får det ikke til.

– Skole var ikke noe for meg.

Faren foreslår at Suleman skal gå på tømrerlinja – det garanterer i alle fall jobb, mente han. Suleman prøver, men det går fortsatt ikke.

I mellomtiden får broren seg deltidsjobb som telefonselger, og Suleman, nå 16 år, henger seg på. Han har allerede jobbet i to år som avisselger for VG; løpt rundt, banket på dører og solgt aviser.

– Jeg ville hjelpe foreldrene mine. Ikke at de noensinne ba om det, men jeg hadde et behov for å gi noe tilbake, forklarer han.

Broren slutter etterhvert som telefonselger, men ikke Suleman. Endelig får han til noe! Men de gode resultatene på jobben går utover skolen, hvor resultatene er det motsatte.

– Jobben åpnet en ny verden for meg. Den følelsen når kunden sier ja klarte jeg ikke å skape andre steder, forteller Suleman.

Men foreldrene er ikke fornøyde – de ser helst at han utdanner seg som resten av søsknene sine.

Det går ikke så greit for Suleman på privaten heller.

En han kjenner må låne penger av ham, store summer, som Suleman egentlig ikke har selv. For å kunne låne bort disse pengene, låner han selv beløpet av en venninne. Tiden går, han får aldri tilbake pengene, og klarer ikke å betale venninnen sin. Det ender med at faren blir involvert, og pengene blir betalt tilbake til venninnen.

Dette stakk dypt hos Suleman, og han hadde nådd ett vendepunkt.

– Da begynte jeg å spørre seg selv: «Hvilken person ønsker jeg å være? Hva ønsker jeg å oppnå? Hvordan vil jeg at folk rundt skal se på meg? Vil jeg være avhengig av andre eller vil jeg være selvstendig?»

Han skulle aldri havne i en slik situasjon igjen.

JOBBET SEG OPPOVER: Suleman fant heldigvis tidlig ut at han var god i salg, og satset alt. Birger N. Haug ga ham en sjanse, noe han vil vise takknemlighet for ved å være lojal. Foto: Synnøve S. Fallmyr

Ingen plan b

Suleman gjør det bra som selger, og bestemmer seg for at salg skal bli hans karrierevei.

Han tar motet til seg og forteller faren at han skal slutte på skolen, og overbeviser ham om å betale for et kurs på tre måneder hos Bilakademiet.

Han er nå 21, og søker jobb som bilselger rundt om kring i Horten.

Han får ikke napp hos bilselgerne, men han får napp hos ei dame – ei som han snart skal gifte seg med, nesten åtte år senere. De flytter sammen til Oslo, og hun begynner på lærerstudiet.

Suleman tenker at han kanskje burde prøve studier igjen, så han forsøker å ta opp fag. «Kan hun, kan jeg», tenkte han, men neida – ingenting har forandret seg.

Han har ingen plan b. Han får ikke til teoretiske fag, han har ikke videregående, kun et bilselgerkurs. Det er ingen vei tilbake, han er desperat, og gir alt han har.

– Jeg gikk rundt til forskjellige bilforhandlere og leverte CV og søknad for å vise hvem jeg var. Så ringte jeg dem opp noen dager etterpå for å høre om de hadde sett på søknaden min.

Men han får nei, gang på gang på gang.

– Jeg sa til alle jeg søkte jobb hos: «Gi meg denne muligheten!»

– Sa du det sånn – rent bokstavelig? 

– Ja, akkurat sånn. «Gi meg denne muligheten! Jeg har gode resultater fra telefonsalg.» Jeg var ærlig og viste dem at jeg ville ha jobben.

Så blir han kalt inn til intervju som bruktbilselger hos Birger N. Haug i Asker og Bærum.

– Det gikk så dårlig. Jeg er ingen mekaniker, selv om jeg kan mye om bil.

Det tar litt tid før Suleman hører noe fra dem, og han var sikker på at han hadde fått nok et nei.

Men det han ikke visste, var at de som hadde hatt intervjuet med Suleman, skjønte at her hadde de ikke med en bruktbilselger å gjøre. Han burde bli nybilselger. Han blir kalt inn til nytt intervju, og denne gangen går Suleman ut av lokalene med en bedre følelse i kroppen.

Så ringer telefonen til 22-åringen en vakker solskinnsdag utenfor Oslo Plaza i 2012.

I PAKISTAN: Det er enda flere år til før de blir asylsøkere i Norge, Suleman skal finne ut at skole ikke er noe for ham, og må skuffe foreldrene mens han prøver å stake ut sin egen vei. Foto: privat

Lærer av de beste

Og der ble han.

Suleman har jobbet for Birger N. Haug siden da, og har ingen planer om å flytte på seg. Ganske uvanlig for noen under 30 i Norge.

– Utdanning var ikke noe for meg, og da jeg fikk denne muligheten, ville jeg gi noe tilbake ved å skape resultater for dem. Jeg er redd mange aldri søker på jobber de kunne ha gjort det bra i, fordi arbeidsgiver krever arbeidserfaring. Men hvordan skal slike som meg, eller nyutdannede, få arbeidserfaring hvis ingen gidder å satse på dem?

Etter bare to år ble han senior nybilselger, deretter kåret til beste selger for Nissan flere år på rad, sendt på bilmesse i Tokyo, og takket nei til flere jobbtilbud fra konkurrenter.

Men han hadde ikke klart dette uten sin mentor, Atif Mehmood.

– Jeg følger de beste og lærer av dem. Atif har vist meg alt; han har kontroll på hverdagen, struktur og disiplin – alt dette har jeg tatt til meg.

I november, seks år etter telefonen på Oslo Plaza, overtok Suleman stillingen som salgsleder for Nissan nybil Oslo og tok over etter Atif, som ble salgsdirektør.

Nå er det Suleman som sitter på andre siden av bordet og skal være med å gi muligheten til de yngre og lovende.

– Det er en spennende prosess å være med på. Jeg ser at de er nervøse og litt svette i hendene. Det er bra, det betyr at de bryr seg! Jeg ser hvis noen virkelig har lyst på jobben og gjør en ekstra innsats, sier han.

«Jeg følger de beste og lærer av dem.»

Suleman Idris

SUPERSELGEREN: Suleman solgte så mange Nissan-biler at de sendte ham til Tokyo. Saken ble omtalt i flere magasiner. – Det er en tur jeg aldri kommer til å glemme, sier han. Foto: Skjermbilde

Anerkjennelsen

Suleman er den eneste av de fire søsknene som ikke har høyere utdanning. Søsknene har blandet seg lite, men foreldrene ville lenge at han skulle studere. Selv om Suleman gjorde det veldig bra som bilselger, lot farens entusiasme vente på seg.

Da Suleman ble kåret til beste Nissan nybil-selger tredje år på rad, skrev han det til søstrene sine.

Så fikk han plutselig en telefon fra faren:

«Jeg hørte at du hadde blitt årets selger igjen. Jeg ville bare si at jeg er glad i deg og stolt av deg.»

Da fikk Suleman tårer i øynene.

– Jeg hadde jobbet så hardt for å høre de ordene. Det var min sterkeste motivasjon for å lykkes; å vise pappa at jeg kunne klare å skape en karriere selv om jeg gjorde det så dårlig på skolen.

Han tror ikke noen klarer å lykkes uten hardt arbeid, uansett hvilket navn du har eller hvor du kommer fra. Ærlig og hardt arbeid uten arroganse er det som skal til, mener han.


Tilbake til røttene?

Selv om Suleman har gjort det bra til tross for dårlig skolegang, skulle han ønske han kunne ta høyere utdanning.

– Når vi får barn, vil jeg ikke at de skal måtte jobbe så hardt som jeg. Å være så stressa og desperat som jeg var, uten noe å falle tilbake på, ønsker jeg ikke for dem. Jeg hadde kanskje ikke trengt å jobbe 16 timer i døgnet for å lykkes hvis jeg hadde hatt en utdanning.

I år er det 19 år siden Suleman kom til Norge den dagen i mai på brorens bursdag – med løse klær og gåsehud. Det er også 19 år siden han har kjent pakistansk jord under føttene – han har nemlig aldri reist tilbake, selv om foreldrene er der støtt og stadig på besøk hos slektninger.

– Jeg burde vel ta meg en tur snart… Men jeg vil oppnå det jeg ønsker her i Norge før jeg drar tilbake.

– Du har jo oppnådd mye allerede?

– Ja, men jeg er fortsatt ikke helt fornøyd. Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å utvikle meg i jobben og tilegne meg mer kunnskap. Jeg føler at jeg har fortsatt mye å bevise.

SALGSLEDER: Suleman tok over rollen etter sin mentor, og ble salgsleder i Birger N. Haug i november 2018. Når han ikke jobber (som er veldig mye), er han med samboeren, venner eller på trening. Foto: Synnøve S. Fallmyr

Bør flere lese om Suleman? Del i vei 🙂

Les også: 

Kjenner du noen vi bør skrive om? Kanskje det er deg? Tips oss!