Hun kommer fra ett av de mest utilgjengelige stedene i landet. Hvordan skulle hun vite hva hun kunne bli?

Lise Lotte Henriksen (28) fra Røst ler når hun forteller om sin karriere.

Det er et tradisjonelt nordnorsk familiebilde: Far er fisker, mor jobber på kontor, bror er i oljebransjen, og de mener alle tre at fast jobb og å eie egen bolig er det som gjelder. Så har vi Lise Lotte.

Hun var ikke interessert i å ha fast jobb og eie egen bolig, hun ville reise, oppdage seg selv og verden, bli radioprodusent (i alle fall «noe med media»), kanskje skuespiller, eller jobbe med håndball?

Hvordan går man så frem når man vet at man ikke vil bli fisker, kontor- eller industriarbeider, men alt man kjenner til er et fiskevær med noen hundre innbyggere langt uti Norskehavet?

Lite tilbud, mye frihet

Dette er historien til ei rastløs og nysgjerrig, men ganske vanlig jente fra distrikts-Norge, fra et øde fiskevær ytterst i nordvest.

– Husker du de gamle web-kameraene vi plasserte oppå pc-skjermen? Det er litt flaut, men jeg brukte å late som om jeg jobbet i Sonen (tv-program fra TV2 som gikk på natta fra 2004-2011, red. anm.).

Da hun var barn pleide Lise Lotte å lage radioprogrammer på kassetter, aviser, og ha egne talkshows.

– Det var lite organisert aktivitet på Røst, for å si det sånn! Vi gjorde det vi ville og måtte underholde oss selv.

Hun vokste opp i sørøstlig stive kulinger med hav på alle kanter.

– Vi fikk mye frihet. Mine interesser var hest, håndball og teater. Men ingenting av dette fantes der jeg bodde!

Røst

  • Et øyvær og kommune helt ytterst i Lofoten.
  • 517 innbyggere (2016).
  • Består av over 300 øyer.
  • Navnet kommer av norrønt rost (virvel), trolig med tanke på den lokale malstrømmen.
  • Bygd opp på fiske, spesielt lofotfiske januar-april.
  • Det meste av lofotskreien (torsk) benyttes til produksjon av tørrfisk som eksporteres, hovedsakelig til Italia.

Kilde: SNL og Wikipedia

Flyttet hjemmefra som 16-åring

– På Røst levde man et annet liv enn det jeg ville. Med andre ord: jeg er familiens sorte får.

Siden hun vokste opp der hun vokste opp, måtte hun flytte hjemmefra som 16-åring – som så mange andre distriktsungdommer. De fem første årene bodde hun i Bodø, Stange (Hedmark), Skarnes (Hedmark) og Trondheim.

Bodø «var drit», så hun tok sisteåret på videregående i Hedmark mens hun bodde på søskenbarnets småbruk.

– Det var et utrolig utviklende år, og først da forstod jeg hvor eksotisk det egentlig er å være fra Røst! Jeg kjente ingen, absolutt ingen, og måtte finne meg selv og mine folk helt på nytt.

Det skulle vise seg å prege resten av tyveårene.

Ferden gikk til folkehøgskole og praktiske journalistikkstudier på Norges Kreative Fagskole i Trondheim.

– Jeg var ikke spesielt glad i skole, og redningen var en yrkesrettet journalistikkutdanning. Jeg skal holde meg for god til å lire av meg hvorfor alle fagretninger ikke skal inn i akademia… Altså – journalistikk på universitetet?! Utøvende fag på universiteter? Hva faen.

Hvem er Lise Lotte Henriksen?

  • 28 år (født 1991) fra Røst.
  • Bor i Tromsø.
  • Jobber som kommuikasjonsrådgiver på UiT Norges Arktiske Universitet. 
  • Studerer idrettspsykologi ved Bjørknes Høyskole.
  • Har en toårig utdannelse som journalist fra Norges Kreative Fagskole (NKF).
  • Flyttet åtte ganger før fylte 27.

Til Tromsø og bar bakke

Hun gikk inn i voksenlivet som rotløs og nysgjerrig.

– Etter journalistutdanningen fikk jeg jobb i NRK radio i Trondheim, og både jeg og mine kolleger var forberedte på en karriere i mediebransjen med midlertidige stillinger og mange flyttelass.

Da 2014 nærmet seg slutten flyttet hun til Tromsø hvor hennes daværende kjæreste bodde. Forholdet mellom de to ble kort, men Tromsø ble en kjærlighet.

– Vi la til kai 1. november. Du kan jo tenke deg hvor brutalt det var! Selv for meg, som er fra Røst, tenkte jeg «bor det folk i dette isødet?!».

Hun fikk en tvilsom jobb uten kontrakt, og ble ikke lenge.

– Da stod jeg på bar bakke.

“Er det bruk for meg?”

De følgende årene kan oppsummeres slik:

Først tok hun kontakt med avisa iTromsø og spurte om hun kunne jobbe for dem. Til tross for lite journalisterfaring, fikk hun kontrakter på tre måneder i slengen. Hun hadde jo tross alt to år i praktisk lære, erfaring med radio, et sommervikariat i Lofotposten og praksis i NRK Nordland med seg.

Samtidig fant hun ut at hun ikke er en typisk nyhetsjournalist.

Deretter fikk hun høre fra en hun kjente i Hålogaland teater i Tromsø at de trengte en vikar, og ringte dem neste dag: «jeg har veldig lyst til å vikariere for Stein!» Det endte i et kaffemøte og Lise Lotte fant den største fordelen med å være midlertidig ansatt – hun kunne begynne med én gang.

Det samme gjorde hun for å få jobben som markeds- og informasjonsrådgiver for Stormen i Bodø.

«Er det bruk for meg?» skrev hun i en åpen søknad. «Dere har jo ingen på marked og kommunikasjon». De ringte med én gang, tilbød jobb og hun flyttet sørover igjen.

Gremmes når hun ser uoverkommelige stillingsannonser

Etter vikariatet i Stormen tenkte hun at hun var ferdig med Bodø, byen som egentlig var ganske dritt. Men så kom drømmestillingen:

Markeds- og arrangementsansvarlig i Bodø Håndballklubb, som ble hennes første faste jobb. Det var hinsides gøy, og svært krevende.

– Men det ble for stort for meg. Jeg begynte å miste hukommelsen, det ble rett og slett for mye jobb.

Hun gremmes når hun ser enkelte annonser hvor flere fulltidsstillinger er smeltet sammen i én.

Lise Lotte er klok av skade, vet nå å kjenne dem igjen, og advarer uerfarne med å gå i samme baret.

– Det føltes som jeg hadde tre fulltidsjobber og presterte i én av dem. Det er jo ikke nok. Jeg skulle kanskje vært strengere, for jeg tror det drives rovdrift mange steder. Nyutdannede blir ofte lurt og takker ja til for store jobber.

Det er ikke det eneste. Som journalist fikk hun ofte høre:

– «Åja, kanskje du skal ha kontrakt». Så jeg ble fagorganisert allerede som student, sier hun.

Det finnes fordeler med bytting og flytting

Reisen fortsetter: Lise Lotte fikk høre at en hun hadde vikariert for på Hålogaland Teater var sykemeldt. Med Tromsø og teateret sterkt i hjertet dro hun nordover igjen – da 26 år.

– Å innrømme foran styret i håndballklubben at jeg ikke strakk til, var heavy.

Det åttende flyttelass ble tilbake til Tromsø, og her har hun blitt.

Noe av det positive som kom med all denne fartingen og jobbyttingen var et stort nettverk, og i 2018 fikk hun tre jobbtilbud hun ikke søkte på, og én av dem var som kommunikasjonsrådgiver ved UiT – som hun takket ja til. I tillegg ble hun spurt om å ta vervet som ansvarlig redaktør i Radio Røst og å stille til valg.

Mot normen

– I mange år flyttet jeg fra sted til sted og måtte begynne helt på nytt hver gang uten å vite hvor lenge jeg skulle være der.

Hun pleier å si at ingen har skrubbet så mange komfyrer som henne.

– Jeg ser på alle de andre som tilsynelatende har funnet sin plass, mens jeg alltid lurer på hva som blir det neste.

Av og til har det vært utfordrende å bryte med den sosiale normen som er å ta utdanning, få seg fast jobb og et sted å bo, gjerne med en samboer.

– Livet må ikke være å spare til pensjon fra fylte 25, ha boliglån, fast jobb og familie før du er 29. Og livet i 30-årene må ikke være fylt av foreldremøter og dugnad for TIL Gutter08. Det er selvfølgelig helt greit om det er slik, men det må ikke være sånn.

Nå er hun på farten igjen, men denne gangen uten å flytte. Etter å ha stått i idretten ser hun en potensiell jobb som er både viktig og hvor det kommer til å være et økende behov: idrettspsykologi. 

Så hun sjonglerer fulltidsstudium med fulltidsjobb.

– Når alt dette er sagt vet jeg fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor. Kanskje ender jeg som radioprodusent likevel?

«Hva skal du bli når du blir stor» er et elendig spørsmål

Tips oss hvis du har forslag, spørsmål eller innspill.

Kjenner du noen som bør lese dette? Del gjerne! 👇