«Hva skal du bli når du blir stor» er et elendig spørsmål

Ikke les videre hvis du vet svaret. Om du derimot ikke vet: this one’s for you.

Kommentar av redaktør Synnøve Sundby Fallmyr.


Det sies at vi jobber én tredjedel av livet vårt. Eller, i alle fall én tredjedel av vårt yrkesaktive liv.

Én tredjedel er himla mye!

Da skulle det bare mangle at vi trives i den tredjedelen, syns du ikke? Ekstra hyggelig er det hvis vi føler oss trygge, har gode kolleger, får en rettferdig lønn, mestrer jobben, ja – kanskje til og med lærer noe, utvikler oss og har det gøy!

En gründer og foredragsholder på 26 år ved navn Jacob Mørch formluerte det slik om milenniumsgenerasjonen (de født etter 1980, også kalt generasjon Y) og de som kommer etter, altså generasjon Z:

«Vi sitter på toppen på pyramiden og snurrer. Vi vil ha selvrealisering.»

Lenke til hele intervjuet med Mørch ligger nederst i saken.


Han snakker om Maslows behovspyramide; hvor toppen av kransekaka er selvrealisering, altså å bli den beste versjonen av oss selv, fordi mange av oss har det meste av grunnleggende behov i livet. Det er en sannhet med modifikasjoner, og pyramiden er kritisert av flere grunner, men:

Jeg signerer. Vi er jo egentlig en gjeng ganske bortskjemte og priviligerte mennesker som kan bli (også en sannhet med modifikasjoner) omtrent hva vi vil fordi vi kan studere omtrent hva vi vil, fra hvor vi vil og når vi vil.

En velsignelse, skulle man tro. Men problemet med uendelige valgmuligheter, er at det kan være uendelig vanskelig å velge.

For et par, kanskje bare én generasjon siden, var situasjonen en ganske annen: du ble det dine foreldre var, det de anbefalte deg å bli, eller det som var av muligheter der du kom fra. 

Det er annerledes nå. Vi er vokst opp med ordene «bli det du vil!» men hva skal man basere det valget på?

Jeg kommer fra Ørnes – ei bygd i Nordland med (i alle fall for ti-femten år siden) lite informasjon på skolen om hvilke tilbud som fantes, lite eller ingen karriereveiledning (jeg minnes en samtale på ungdomsskolen… Algebra-timene var mer konstruktive), og med foreldre som heller ikke visste sine arme råd. Samtidig ble vi oppmuntret til å studere og bli akkurat det vi ville. Ja, værsågod føl på dét presset, du. Snakk om å famle i blinde. 

Bli noe, bli noe, bli noe. Smak litt på det. Hva er det for et slags uttrykk uansett? Vi er mye allerede. La oss fra denne dag rive ned dette hesblesende, pretensiøse, over-ambisiøse og stressende spørsmålet om å bli noe og heller snakke om

hva du vil jobbe med.

Hva du vil bidra med.

Hva som gir deg energi, motivasjon, glede.

Hva du kan bli god i.

Hva du har lyst til å gjøre.

Hva du synes er gøy og/eller viktig.

For det er jo ikke sånn at vi skal være i én jobb resten av livet. Eller hva?

Selvrealisering er dagens gullklokke.

For noen betyr det å bli dritgod i hobbyen og ha en rolig og forutsigbar jobb.

Kanskje det er å ha mange forskjellige jobber i samme bransje på kort tid, få et enormt nettverk og lære massevis?

Kanskje er det å få en familie? Skape din egen bedrift, jobbe frilans?

Ikke misforstå – mange knytter sin identitet til jobben med god grunn.

Jeg sier jo at jeg er journalist og redaktør, og mange yrker er så krevende at man må legge igjen halve sjela for å i det hele tatt kunne gjøre en god jobb.

Man jobber ikke som kunstner, man er kunstner. Eller artist. Eller gründer. Og så videre – i mange tilfeller snakker vi om livsstiler, ikke jobber.

Men poenget mitt er: ikke oppfordre barn og unge til å tro at valget de tar som 15- eller 18-åringer skal være avgjørende for deres identitet. 

Ja – det er et viktig valg, men det er ikke nødvendigvis et valg for resten av livet, selv om det føles slik der og da.

Det er jo egentlig bare opp til deg: hvem du velger å omgås med og hva du velger å bruke tiden og pengene dine på. Det går an å bli lege og drive med teater på si.

Men altså – hvis du faktisk er så heldig at du vet hva du vil bli, så kjør på!

Hvis du derimot er som meg: en kronisk ubesluttsom og rastløs sjel som blir interessert og delvis god i veldig mye (foruten ballsport, tall og Facebook Business Manager), ja da har jeg én beskjed:

Drit i hva du skal bli. Tenk heller på hva du kunne tenkt deg å jobbe med i noen år.

Beskjed nummer to, tre og fire er:

Snakk med folk. Snakk med folk. Snakk med folk.

Så, kjære leser: ikke spør barn og unge om hva de skal bli. For det første, ikke stress dem med spørmål om det evigvarende voksenlivet som kommer tidsnok uansett. Herregud, la dem nyte barndommen og la den være så bekymringsløs som mulig! Oppfordre dem heller til å bli ansvarlige, gode, kloke, snille og rettferdige mennesker.

Vent til ungdomsskolen og videregående, og formuler det heller slik:

Hva har du lyst til å gjøre? Hva vil du bli god i? Hva kan du bidra med?

Spør deretter deg selv om det samme og se hvilke svar du får.


  • Les om Malin Nesvoll, kjent som MakeupMalin og fra NRK-serien «Jeg mot meg»:

– Jeg var desperat etter å finne ut av hva jeg skulle bli. Andre fikk flotte jobber mens jeg lå i fosterstilling som et forvokst barn.

  • Intervju med gründer av Uromaker Jacob Mørch: 

– Ingen bryr seg om gullklokker. Lønn, pensjon og fast jobb tar vi for gitt. Vi vil ha mer.

Lei av å lese? Hør podkasten vår Karriererådet i stedet: 

Hvordan kan jeg vite hva jeg skal bli?

Tips oss hvis du har forslag, spørsmål eller innspill.

Kjenner du noen som bør lese dette? Del gjerne! 👇