«Jeg har ingenting på universitetet å gjøre», tenkte Ida (24). Nå jobber hun på Stortinget som den første i familien med høyere utdanning.

– De på jobb spurte hvor vi hadde hytte. Men vi hadde ikke råd til noe sånt.

Artikkelen er fra februar 2019.


Ida Helene Andersen (24) er egentlig ei skikkelig bygdejente.

Oppvokst på det lille tettstedet Skjeberg, mellom Sarpsborg og Halden, med kyr som naboer og bestevenninnen noen mil unna.

Ikke var det enkelt å vite hva hun kunne bli. Bonde, fabrikkarbeider eller jobbe på den ene matbutikken som er der?

– Jeg ville noe mer, sier hun.

Det er iskaldt utenfor Stortinget denne januardagen, men inne er varmen på, og Ida bidrar godt når hun møter meg.

Etter en liten omvisningsrunde går vi til kommunikasjonsavdelingen, hvor hun jobber i en midlertidig stilling.

– Det har vært mye midlertidighet i løpet av min karriere, selv med en master og jobberfaring fra blant annet Finansdepartementet og FN-delegasjonen. Det er vanskelig å skulle ha mange uforutsigbare år, sier hun.

Men Ida har allerede kommet lenger enn hun noen gang kunne drømt om.

– Jeg er den første i familien min som har tatt høyere utdanning. Det har ikke vært lett, for jeg har aldri hatt noen å spørre, noen som kunne veilede meg eller noen nære å se opp til – når det gjelder høyere utdanning, da.

Faren hennes var fabrikkarbeider, og moren er husmor.

– Far hadde kun barneskole før han dro til sjøs, så kom han tilbake og jobbet på fabrikk. Det var en helt annen generasjon. Min mor var og er husmor, som så mange andre på den tiden, og var servitør som ung. Jeg har en søster som er 13 år eldre enn meg, men hun har heller ikke tatt høyere utdanning. Ingen av tantene eller onklene mine heller, så vidt jeg vet…

LANG VEI TIL DRØMMEN: Veien til kommunikasjonsavdelingen på Stortinget er lang og underjordisk – bokstavelig talt. – Det er lett å se hvem som er nye på tinget, for de går seg bort i alle gangene, forklarer Ida. Foto: Synnøve S. Fallmyr

«Du sitter på Kåre Willochs stol»

– Det er ikke godt å si hvorfor jeg ville noe annet. Jeg har alltid vært nysgjerrig og skoleflink. Etter at jeg dro på utveksling på videregående, fikk jeg smaken på livet utenfor Skjeberg. Livet er ikke så langt som mange skal ha det til, og jeg mener man bør gjøre det man vil når man vil. 

Vi har beveget oss fra kommunikasjonsavdelingen til en kantine på bakkeplan, og vi kan se ut på menneskene som går fordi Christiania restaurant.

– Du sitter på Kåre Willochs stol, smiler hun, og peker på stolen jeg er i ferd med å sette meg ned på i hjørnet av rommet.

– Han sitter alltid der når han skal gjøre intervjuer, så sitter journalisten med ryggen mot de andre menneskene. Jeg tror han liker å ha oversikten.

«Livet er ikke så langt som mange skal ha det til, og jeg mener man bør gjøre det man vil når man vil.»

Ida Helene Andersen

Nå skulle naboene (altså kyrne) sett Ida, der hun vanker blant fiffen.

Hun håper at historien hennes kan inspirere alle til å jobbe hardt for å oppfylle sine ønsker, nesten uansett hvor uoppnåelige de måtte være.

For henne var ingenting tilrettelagt for at hun skulle ende på selveste Stortinget.

– Da jeg var student, tenkte jeg ofte «jeg har ingenting på universitetet å gjøre». Det virket som om alle rundt meg visste at jeg ikke hørte hjemme der. «Hvem er det du tror du er?», tenkte jeg både om meg selv, og jeg var overbevist om at andre tenkte det og.

Det har vært mange lange netter, lange arbeidsøkter og motarbeidende tanker. Men hun har ikke gitt seg, og har allerede rukket å lande mange jobber hun aldri hadde sett for seg.

«Det virket som om alle rundt meg visste at jeg ikke hørte hjemme der.»

Ida Helene Andersen

KOMMUNIKASJONSAVDELINGEN: Ida sitter ved pulten sin, hvor hun har vært siden august, og har kontrakt i ett år frem i tid. Etter det vet hun ikke hva som skjer. Intervjuet tar vi i kantina, men der er det ikke lov å ta bilder. Foto: Synnøve S. Fallmyr

«Mor begynte å gråte»

– Hvordan var det å få jobb her?

– Ah, Stortinget har alltid vært en drøm for meg. Jeg fikk nesten følelsen av å være nyforelsket da jeg fikk tilbudet!

Da tilbudet om jobb på Stortinget kom, og Ida holdt kontrakten i hånden foran mor hjemme på Skjeberg, ble det nesten for mye.

– Hun begynte å gråte. Jeg tror hun var veldig stolt, sier Ida.

Stillingen på Stortinget dukket opp mens hun jobbet i Finansdepartementet og skrev masteroppgaven. Men etter at hun søkte, hørte hun ingenting.

– Jeg trakk faktisk søknaden min, for jeg hadde fått tilbud om en ny midlertidig stilling et annet sted, forklarer hun.

Men så ringte telefonen en dag i mai, hvorpå hun som nå er Idas nærmeste leder, sa at det var en midlertidig stilling hos henne på Stortinget, og lurte på om Ida var interessert.

– Jeg sa selvfølgelig ja, og noen dager senere hadde jeg denne jobben, smiler hun.



Ida Helene Andersen

  • 24 år fra Skjeberg i Sarpsborg.
  • Har master i journalistikk fra UiO.
  • Kommunikasjonsrådgiver på Stortinget (midlertidig ansatt) siden august 2018.
  • Bor i Oslo med samboer og perserkatt.
  • Liker å se serier.

Enorme krav for unge i arbeidsmarkedet

Selv om det har vært mye jobb, har Ida vært spesielt nøye med å skaffe seg erfaring fra arbeidslivet hun ønsket å bli en del av.

Mens hun skrev master, var hun i 40 % stilling i debattredaksjonen i Si ;D i Aftenposten, og i 60 % som manusredaktør i Aschehoug.

– Det var mye med to jobber som tilsvarte fulltidsjobb samtidig som jeg skrev master. Å ha fulltidsjobb og ingenting annet, er ganske deilig, ler hun.

Det å gjøre mye var lurt. Men ikke i det lange løp.

– Det er synd at man må gjøre alt dette for å ha en sjanse til å få midlertidige stillinger. Jeg tror det kan være vanskelig for mange ledere å forstå hvordan arbeidsmarkedet er for oss unge nå. Kravene er så ufattelig høye; du skal ha master, x antall år med arbeidserfaring, kontakter, og så videre… Er det slik vi vil ha det? Vi kommer til å ha en generasjon som er utbrent før vi er 40!

«Jeg tror det kan være vanskelig for mange ledere å forstå hvordan arbeidsmarkedet er for oss unge nå.»

Ida Helene Andersen

Hennes tidligere jobber og engasjementer vært helt nødvendige for å få muligheten til å være midlertidig ansatt på Stortinget:

journalist i Universitas, redaktør for Argument, frivillig i Kreftforeningen, manuskoordinator og redaksjonssekretær i Universitetsforlaget, praktikant i UD i New York, manusredaktør i Aschehoug, journalist i Aftenposten, og hatt et engasjement i Finansdepartementet.

Men selv dette er ikke nok.

BONDELAND: Skjeberg i Sarpsborg kommune. Foto: Thomas M. Hansen/Wikipedia

«Åja, rastløs, du?»

Til tross for all denne erfaringen, opplever hun at hennes unge alder blir brukt mot henne. «Åja, rastløs, du?» har folk sagt om Idas mange vikariater. 

– Jeg kan ikke lyve på meg år for å få en jobb. Jeg vet at alderen er blitt brukt mot meg i jobbintervjuer. Men jeg vil ha fast jobb nå. Det handler ikke bare om selvrealisering, det handler også om å ha forutsigbare inntekter som betaler husleie og gir mat på bordet. Det er tøft for mange av oss under 30.

«Jeg vet at alderen er blitt brukt mot meg i jobbintervjuer.»

Ida Helene Andersen

Man kan ha mye livserfaring selv om man ikke har så høyt tall i alder.

For seks år siden, da Ida gikk sisteåret på videregående, døde faren hennes av kreft etter å ha vært syk i ett år.

– Følelsen av å ha gjort mamma og pappa stolte har betydd ekstremt mye. Spesielt etter at pappa døde. Jeg husker så utrolig godt hvor stolt han var da jeg kom hjem med gode karakterer eller hadde fått et nytt verv på skolen. Han synes det var så stort.

Foreldrene hadde ikke så mye å bidra med: ingen kunnskap om hvordan det fungerer «der ute», intet kontaktnettverk, egne erfaringer, råd, eller kunnskap om hvilke tilbud som fantes.

Men de ga støtte. Kanskje det var nok. 

– Heldigvis plukket de opp at jeg var skoleflink og nysgjerrig. Det var en selvfølge at jeg skulle studere, selv om ingen av oss visste hva jeg gikk til. 

Når hun nå går rundt og ønsker seg fast jobb og en forutsigbar fremtid, blir hun oppgitt når alt hun får tilbud om er midlertidige stillinger.

Hun legger dessuten ikke skjul på at hun synes det er litt skummelt å snakke høyt om dette, hun som faktisk er i en midlertidig stilling selv.

Dødskvotert inn

Ironisk nok, og Ida vet ikke helt hvordan hun skal formulere dette, men da faren gikk bort, fikk hun en del penger som gjorde at hun kom seg inn på boligmarkedet. Uten det hadde hun ikke hatt nubbesjans.

Det gjorde også at hun kunne bo i New York og jobbe som praktikant i presse- og kommunikasjonsavdelingen i FN-delegasjonen gjennom Utenriksdepartementet.

– Jeg hadde aldri overlevd på Lånekassa, sier hun.

Det ble hennes første møte med det hun opplevde som overklassen. Allerede første dagen fikk hun spørsmålet om hva hennes foreldre jobbet med.

– Det var vanskelig å svare på, jeg passet liksom ikke inn blant de menneskene de ønsket å ha der. Man trenger så mye kapital for å få slike erfaringer som å jobbe i UD i New York, som igjen gir viktige jobbmuligheter senere. Det virket som alle de andre hadde foreldre med god råd som betalte for alt. Jeg følte nesten at jeg ble dødskvotert inn.

FN-DELEDASJONEN: Ida (i midten) følte seg nesten dødskvotert inn med pengene hun arvet, spesielt da hun måtte svare på hva foreldrene jobbet med. Faren hadde vært fabrikkarbeider og moren husmor. Foto: Ragnhild Simenstad/FN-delegasjonen

Universitetssjokket

– Å begynne på universitetet var et sjokk. Jeg kom fra et lite miljø på Skjeberg til flinkiser fra hele landet. Plutselig var jeg én av mange og følte meg mye alene.

Alle terminologiene, studiepoeng, emner, hun kjente seg ikke igjen og skjønte lite.

– Jeg følte meg som en fisk på land! Det var ingen som kunne dele disse erfaringene med meg. Hva i all verden er en kollokviegruppe, liksom? 

Ida begynte på medievitenskap ved UiO, fullførte en bachelorg i medievitenskap, og tok mastergrad. Samtidig hadde hun mange relevante deltidsjobber og vikariater.

«Å begynne på universitetet var et sjokk.»

Ida Helene Andersen

Men – til tross for en solid utdannelse og arbeidserfaring innen medier og kommunikasjon:

– Disse tankene om at jeg ikke hører til her, kan komme på dårlige dager på jobb: «Hva gjør jeg her? Jeg bare later som, og hører ikke hjemme her.» Som for eksempel hvis folk begynner å snakke om å dra på hytta. Jeg kan ikke relatere meg til det, og blir påminnet hvem jeg egentlig er.

Bedragersyndromet

Hun forteller om imposter syndrome, eller bedragersyndromet, hvor man er redd for å bli avslørt som inkompetent, at man ikke fortjener den jobben, oppmerksomheten og suksessen man har.

– Den var sterkest da jeg var ny på universitetet. Jeg sa til veilederen min da jeg skulle skrive master, at: «Jeg vet så vidt hva en master er.» Det var så fjernt fra oppveksten. 

Ida trekker litt på skuldrene.

– Så hva skal jeg tenke, da? Jeg tror man bare må minne seg selv på at jeg er her av en grunn. Det er sikkert mange andre som sitter med samme følelse. Det kan være et tegn på ydmykhet, og det er jo fint.

TIL NYTTE: – Jeg vil føle meg som en ressurs og være til nytte, sier Ida Helene. Foto: Peter Mydsk/Stortinget

Idas råd:

  • Alder kan du ikke gjøre noe med, men du kan gjøre noe med din egen kompetanse.
  • Du er der du er av en grunn. Stol på kompetansen din.
  • Si ja (men ikke bli utbrent).

Idas utdanning og jobber:

  • 2013-2016 Bachelor i medievitenskap (UiO).
    • Journalist i Universitas, redaktør for Argument.
    • Butikkmedarbeider.
    • Frivillig i Kreftforeningen (kommunikasjonsarbeid).
    • Praktikant våren 2016 i Universitetsforlaget.
  • 2016-2018 Master i journalistikk (UiO).
    • Sommervikar i Universitetsforlaget som manuskoordinator, deltidsjobb videre som redaksjonssekretær.
    • Praktikant i UD i New York.
    • Sommervikar som kommunikasjonsrådgiver i Elkem AS.
    • Manusredaktør i Aschehoug.
    • Journalist i Si ;D i Aftenposten.
    • Engasjement i Finansdepartementet som sosiale medier-ansvarlig.
  • August 2018: Kommunikasjonsrådgiver på Stortinget, midlertidig stilling

Unge talenter er Talent Medias portrettserie av unge mennesker som har nådd noen av sine mål i arbeidslivet, og som kan informere og inspirere med sin historie og sine råd til hvordan andre skal finne sin vei.

Kjenner du noen vi bør snakke med? 

Skriv til oss eller finn oss på sosiale medier.


Synes du flere bør lese om Ida? 🙂 Del saken!

Kanskje du vil lese om…

Martin Skadal (23) sa opp jobben for å redde verden