Kommentar: Må man på død og liv bli noe?

Til alle dere som ikke har fremtidsplanene helt klare.

Av Synnøve Sundby Fallmyr, redaktør


Julemiddagene med familien er for lengst over, og maset om nyttårsforsetter har begynt å legge seg.

Det overrasker meg ikke at noen av dere er glade til. Dere er leie av det n-te spørsmålet til tante Britt, hvorpå svaret ditt nok en gang er: «Ja, jeg er student, nei, jeg vet ikke hva jeg skal bli», eller når onkel Roy ikke forstår hvorfor du ikke har fått deg jobb: «Ja, jeg har vært ferdigutdannet i ett år nå, nei, jeg får ikke jobb innenfor det jeg studerte».

Joda, lag deg gjerne et nyttårsforsett om å få jobb i løpet av året, komme inn i den «riktige» bransjen, men innerst inne sitter en liten nisse som sier at det ikke kommer til å skje.

(Det skjer ikke hvis ikke du prøver! Men håpløsheten kan være altoppslukende.)

Et identitetsspørsmål

Januar. En måned som visstnok kalles «jobbsøkermåneden». Det er nå man skal søke sommerjobb (hvis du ikke gjorde det i jula), det er nå du skal planlegge hva du skal gjøre til høsten når du er ferdigstudert, det er nå du skal søke på alle jobbene du utsatte å søke på i fjor, det er nå det nye året og de nye sjansene byr seg.

Å, hurra, tenker du, ikke noe press i det hele tatt.

Press er forøvrig vel og bra, det sørger ofte for at man faktisk får gjennomført noe, men dette eksistensielle presset om å måtte være noe, er ikke like bra, spør du meg.

For hva vil det egentlig si å bli noe?

Hvis du er førti år og har vært i samme bransje siden du var tjue, da føler du sikker at du er noe: en journalist, en sykepleier, en ingeniør eller en lærer.

Men hvis du nettopp (eller nesten nettopp) ble ferdig utdannet, er du mest sannsynlig i ferd med å skape deg denne identiteten om hvem du skal bli og hvem du vil være.

Det er ikke enkelt. Hvorfor må ens identitet så brutalt defineres av det en jobber med?

Å være noe vs. å jobbe som noe

Det er vanskelig å si at man er noe hvis man er i en jobbsøkerfase. Hvis man er ferdigstudert, men jobber som servitør for å få endene til å møtes mens man søker på en «ordentlig» jobb (altså en jobb som er relevant for det du har studert), kan en samtale fortone seg slik:

«Nei, akkurat nå jobber jeg som servitør», svarer du ham du møter på festen med felles venner.

«Akkurat nå?»

«Ja, mens jeg søker jobb. Jeg ble ferdigstudert i fjor.»

«Åja. Hva har du lyst til å bli?»

«Nei, først må jeg få meg jobb, så får vi se. Det blir vel noe innenfor (fyll inn studieretning og bransje her).»

*Sitter igjen med en følelse om å ikke være god nok, et behov for å forsvare hvorfor du ikke jobber med det du har studert.*

(Jeg bruker servitøryrket som eksempel fordi det er det yrket veldig mange unge er innom i starten av arbeidslivet.)

«Hvorfor må ens identitet så brutalt defineres av det en jobber med?»

Det er en vesentlig forskjell på å jobbe som noe, og være noe. Hvis man er yrket sitt, er det en del av deg og din identitet.

Denne situasjonen kan være spesielt utfordrende for de som er ferdigstuderte og ikke er garantert en jobb etter studiene, og som ikke har et stort nettverk.

Ikke kan du gjemme deg bak tittelen student lenger, og ikke er du «blitt noe» ennå. Du har bare en enorm dose lyst og håp, men du vet ikke helt hvordan du skal komme deg dit du vil. Dessuten er det slett ikke sikkert at du vet hva du vil, og kanskje har du andre hindre du må over.

 

Å VÆRE NOE VS. Å JOBBE SOM NOE: Presset om å «bli noe» kan være ubehagelig stort for mange, mener redaktør Synnøve S. Fallmyr. Foto: Talent Media

Serviceyrket burde vært obligatorisk

Jeg var selv servitør.

Ferdigstudert, tilbake fra utlandet, ny i byen, med svært lite nettverk, og på jobbsøker’n. Jeg takket ja da en bekjent sa han trengte noen til hotellfrokosten han drev. Jeg husker da jeg gikk inn i restauranten for første gang, og tenkte: «Her skal jeg bare bli et par måneder».

I over to år var jeg servitør der. Ikke fulltid hele tiden, noen ganger reiste jeg nordover for å jobbe i lokalavisa når de trengte meg der.

Men da folk spurte meg om hva jeg gjorde, var det, hva er uttrykket, lite tilfredsstillende å svare «jeg er for det meste servitør, lokaljournalist i ny og ned, og språklærer et par ganger i måneden. Jo, også driver jeg en reiseblogg når jeg har tid og har dansekurs et par ganger i året.»

Hva i all verden er man da? En ubesluttsom vims som ikke forstår hva hun skal satse på?

Nå skal det sies at jeg er uendelig glad for at jeg ble servitør. Servitørjobben var, som den er og har vært for mange, et mellomstadium, et sted å være mens jeg søkte etter noe som var mer riktig for meg.

Servitøryrket er noe av det som har lært meg mest her i livet: om andre mennesker, om meg selv, om hard jobbing, om forventninger fra andre, om drittsekker, om arbeidsmoral og selvstendighet, problemløsning, om å takle stress og tidspress, om vonde føtter, å ikke syte, sterke hender og en uventet stor biceps.

Takler du jobben som servitør, takler du mye.

Et valg for resten av livet (nei)

Noen har flaks (eller er flinkere til å bestemme seg): De vet hva de vil og hva som skal til.

For eksempel Nellie Nilsen (23) – hun elsker planteriket og fant ut at hun skulle studere biologi (etter å ha prøvd seg litt fram!). Så fikk hun opp øynene for mose (ja, mose), som førte til jobb som programskaper i BBC Earths YouTube-kanaler!

Andre følger kanskje foreldrenes spor eller blir en del av familiebedriften. Noen har bare visst hele livet hva de skal bli.

Så finnes slike som meg, som helst skal gjøre motsatt av alle andre, som ikke vil gå glipp av noe, og som har mange interesser. Hvorfor må dette valget være så vanskelig?

Jo, for jeg hadde en følelse av at dette valget av studieretning og yrkesvei skulle vare resten av livet. Selv om jeg visste at det ikke trengte å være slik (mamma minnet meg på det om og om igjen), så var følelsen overveldende.

Joda, det var bare å begynne et sted, men hvor?! Hvis man er ny et sted, kjenner få folk med samme interesser eller i «riktig» bransje, er det ikke bare-bare å vite hvor man skal starte.

Det er mange veier til Rom

Men du må faktisk bare starte et sted. Råd: Dersom du har en «urelevant» deltidsjobb, ta noen fag på universitet som gjør at du kan komme i kontakt med riktige bransjefolk og fagmiljø. I tillegg får du tilgang til karriereveiledning.

Fortell alle rundt deg hva du egentlig kunne tenkt deg å jobbe som. Meld deg et sted hvor du kan gjøre jobben frivillig, hvis det er mulig. Ta kontakt med bedrifter og hør om du kan få arbeidserfaring hos dem på et vis.

Flytt til et mindre sted hvor det kan være enklere å få seg jobb, og kom eventuelt tilbake litt senere.

«Joda, det var bare å begynne et sted, men hvor?!» 

En av de Talent Media har snakket med i løpet av 2018, og som forøvrig bidrar til vår podkast Karriererådet, er Christoffer Lindblom. Han sa at noe av det lureste han har gjort, er å ikke begynne rett på studiene, men prøve seg litt her og der. Han har hatt mange forskjellige jobber, vært i forskjellige bransjer, og er nå utdannet kaospilot og jobber som produktsjef (i tillegg til at han fortsatt holder på med mye rart!).

En annen som bidrar til podkasten, Ådne, har master i medievitenskap, jobbet i kommunikasjonsavdelingen i Oslo Rådhus, før han gikk tilbake til skolebenken for å bli lærer.

Noen jobber seg frem her i livet, noen studerer litt, jobber litt, studerer litt igjen, og finner frem etterhvert, mens andre tar standardruta: videregående, studier, jobb.

Det er mange veier til Rom.

Men Rom (det kan være fast jobb, en «ordentlig» jobb hvor du «er» noe, en tilstand hvor du er tilfreds med det du gjør) er ikke nødvendigvis destinasjonen. I fare for å bli vel filosofisk her, så er det selve veien som er målet og målet er veien.

Endestasjonen er, i mine øyne, pensjonisttilværelsen, eller til og med døden (jeg har store planer om å gjøre mye når jeg er pensjonist). Noen få har en definert drømmejobb, hvor de vet de vil være resten av livet. Men de fleste av oss kommer til å gjøre litt av hvert og trives med mye forskjellig.

Status å ha samme jobb i mange år

Før var det jo, slik jeg har forstått det, stor stas å kunne si at man hadde vært i samme bedrift i tretti år. I dag er det ikke vanlig, det er faktisk litt rart sett med unge øyne, og det er ikke forventet av hverken arbeidstaker eller arbeidsgiver.

Millenniumsgenerasjonen og spesielt Generasjon Z (altså de født etter 1981 og de født etter 1995), skifter jobb oftere enn sine foreldre, og har andre krav enn arbeidstakerne før dem. Arbeidsgivere må gjøre mer for å holde på dem, ettersom de har et behov for, og en forventning om å bytte jobb etter noen år.

«De fleste av oss kommer til å gjøre litt av hvert og trives med mye forskjellig.»

Derfor er det jo egentlig heller ikke så farlig, dette valget om hva man skal bli (og du må så absolutt ikke finne ut av det før du er blitt 25).

For man er jo noe, uansett. Og du kan alltids gjøre noe annet. I Norge er vi så privilegerte med utdanningstilbud og et demokrati som lar deg gjøre stort sett det du vil, i alle fall på studie- og arbeidsfronten.

Valgene er nærmest uendelige. Det er vel akkurat dét som er problemet.

Selvrealiseringens tid

Men for å begynne et sted, for det er det som er viktig, så må du finne ut hvilken bransje du vil jobbe i. Nøyaktig hva stillingstittelen din skal være, kommer senere. Du må heller vite hvilket miljø du trives i, hvilke type mennesker du vil omgås, hvilke type arbeidsdager du vil ha. Vil du jobbe med tall og systemer eller mennesker, ha hektiske eller rolige dager? Fysisk eller mentalt arbeid, eller begge? Jobbe for egen vinning eller for andre?

Finner du ut av dette, er du på god vei.

Men for å finne ut av dette, må du prøve deg fram. Og husk: Ingenting er så lærerikt som å gjøre feil, eller å finne ut av hva du ikke vil gjøre.

Vi har klatret til topps i Maslows behovspyramide, så vi lever i en tid hvor selvrealisering står høyt på agendaen, på godt og vondt.

Mitt råd til deg er å gjøre det beste ut av situasjonen du er i, grip mulighetene du får, og får du ingen, kan du forsøke å skape dem selv. Hvis du vil. Vær stolt av det du gjør, gjør ditt beste, og vær stolt av tittelen din og yrket ditt.

Men husk – du er ikke jobben din.

Du er mye mer enn det.

Les også: Samuel Massie (26) trodde ikke han dugde til noe som helst. Men da han ikke klarte å tenne sitt eget bål, fikk han nok.


Talent Media er en nettavis for unge voksne som er på vei inn, eller er ny i arbeidslivet. Vi skriver for studentene, for de nyutdannede, for unge jobbsøkere, for de som er ny i sin første «ordentlige jobb»,  for de som er i et jobbskifte, eller for de som er nysgjerrig på hvordan det er å være ung i dagens arbeidsmarked. 

Karriererådet er Talent Medias podkast, og her diskuteres relevante temaer til målgruppen nevnt ovenfor på en lettfattelig, ærlig og forhåpentligvis underholdende måte. Hør podkasten på Spotify, Soundcloud og iTunes

Du finner Talent Media på Facebook, Instagram, Twitter og LinkedIn, og her er Karriererådets Facebook-side

Synes du flere bør lese denne saken? Del den 🙂