Nede for telling, men ikke slått ut

10. mars kalte vi inn til allmøte i vårt nye mediehus. Vi forventet full nedstenging av landet og et medisinsk og økonomisk armageddon, men sammen bestemte vi oss for å gå i krigen for hver eneste arbeidsplass. Jeg trodde helt ærlig det var nytteløst og jeg regnet med at neste allmøte ville dreie seg om massepermitteringer.

Men jeg hadde undervurdert mine kolleger som mobiliserte noe enormt. Drevet av frykt og adrenalin jobbet vi sammen for å redde våre egne og våre kollegers arbeidsplasser. Vi vurderte aldri permitteringer før vi startet kampen og, som jeg skal komme tilbake til, er jeg sjeleglad for det.

Galskapen fikk ben å gå på og 12. mars bestemte vi oss for å lansere et månedlig papirmagasin for å skaffe nye inntekter til Filter for å demme opp for annonsefallet vi visste ville komme. Søndag 15. mars ble en slags betaversjon av betalingsløsningen sluppet, det var komplett galskap. I tillegg jobbet vi på spreng med salg på tvers av alle publikasjonene og siden ingen ville kjøpe annonser, så ble løsningen at vi solgte de så billig at man ikke kunne si nei. Til slutt fungerte ikke det heller og da endte vi opp med å investere i våre kunder. Vår største kommersielle inntekt i april kom fra en inntektssplitt med landets største drive-in-kino. Vi hadde ikke akkurat tippet det når vi begynte på 2020. 

Noe var ikke mulig å redde uansett hvor hardt vi prøvde. Natt&Dag kunne ikke lenger gis ut i papirformat, noe som stod for over 80% av inntektene, og vi måtte permittere en ansatt og senere nedbemanne en stilling. Utover det tok vi kollektive lønnskutt for å unngå flere permitteringer. Vi kjørte en for alle, alle for en. 

I tillegg til å løse (dårlig) betalte oppdrag jobbet vi gratis for de som trengte mer hjelp enn oss. Noen oppdaget at Oslo Universitetsykehus søkte helsepersonell, der vi lagde en kommersiell artikkel på Talent Media. Den resulterte i 50.000 lesere, 500 søkere og over 1000 e-poster fra folk som tilbød seg å hjelpe. 

– På disse annonsene fikk vi til sammen over 500 søknader i løpet av tre dager, fortalte Matthias Baaske, fagdirektør OUS i etterkant av kampanjen.

Takket være den vanvittige innsatsen kom vi oss gjennom både mars og april, og i midten av mai kalte vi inn til et nytt allmøte med gode nyheter på agendaen. Filters nye magasin hadde nådd 1500 abonnenter på rekordtid, og vi jobbet på spreng med kommersielle oppdrag. Vi kom til å klare mai og vi så lyst på juni – så lyst at vi informerte om at alle ville være tilbake på vanlig lønn. Slik gikk det ikke. 

Søndag 31. mai var årets vakreste og varmeste dag, men det var også dagen da jeg innså at vi ikke kom til å klare sommeren uten å redusere kostnadene drastisk. Det var bom stopp. Inngangen til juni var verre enn i april. Det var nitrist og jeg følte at alt det harde arbeidet vi hadde lagt ned var forgjeves: Det var en av de verste dagene i mitt liv. 

Vi lette etter alternativer til å permittere og et av forslagene var at alle gikk ned i 70 prosent stilling. Når vi regnet på konsekvensene av dette for de ansatte målt opp mot permittering gikk det ganske raskt opp for oss hvorfor vi har 400.000 permitterte i Norge, og hvor feil insentiver de statlige redningspakkene har gitt oss. 

For at man ikke skal tape penger på å stå i 70 prosent stilling, kontra det å bli permittert 50 prosent, må man tjene over 1 million i året. Det er like galskap som å lansere papiravis i 2020. Onsdag 3. juni kjørte vi et nytt allmøte og for første gang siden mars foregikk det fysisk i bakgården på kontoret og med dårlig nyheter. Mange av våre kolleger er nå permittert 50 prosent ut august. Det var trist, men nødvendig og mine kolleger taklet det også utmerket. Det endte med årets hyggeligste (og eneste) utepils.  

Men den vanvittige innsatsen var ikke forgjeves, den var tvert i mot livsviktig. Annonsemarkedet har muligens tatt sommerferie, men redaksjonen i Filter er ikke permittert og suser mot 2000 månedlige abonnenter. Et øyeblikk av galskap i pandemien har blitt den viktigste inntektskilden for Filter. Hadde vi satt oss ned med excel-arket og de nye permitteringsreglene i midten av mars, er jeg sikker på at vi ikke hadde hatt en arbeidsplass igjen etter denne sommeren. 

Fra første utgave av Filter Nyheters magasin. Foto: Jon Wang

Så vi må ta telling i runde fire, men denne kampen går over 12 – og vi skal reise oss. Etter å ha fått fordøyd skuffelsen og nederlaget forrige uke sitter jeg igjen med følgende tanker: 

  • Jeg har noen fantastiske kolleger. Når den største krisen i våre levetid traff, så skrudde de tempo og viljestyrken opp til 11 og kjempet for hverandre. Det var ingen solospillere, det var et kollektivt løft som bygde et samhold som kommer til å leve lenger enn pandemien. 
  • Selv om vi er små og agile (som det vel heter på start-upsk) til vanlig, så er vi egentlig alt for trege og tungrodde. Nå ble vi tvunget til å ta beslutninger og implementere nye ideer fortløpende og i et vanvittig tempo. Det var ikke alt som gikk bra, men etter tre måneder står vi igjen med en forretningsmodell som ser helt annerledes ut enn i mars og det er utelukkende positivt. 
  • Man får igjen for å hjelpe andre. Noen av prosjektene vi leverte til underpris eller som gratisarbeid under krisen har ledet til nye partnerskap, andre har «bare» gitt en god følelse av å kunne hjelpe. 

Jeg er dessverre ikke sikker på om det verste er over, men jeg er helt sikker på at dette ikke går over av seg selv, uansett hvor gode de statlige redningspakkene er. Dette er en situasjon vi må kjempe oss ut av og kampen den fortsetter. 

 

Even Aas-Eng 

Styreleder i Venture Factory Media  som består av publikasjonene Filter, Natt&Dag, CamillaPihl.no og Talent Media.