Prinsessa som ingen kunne målbinde

– Når folk er forbanna på kontoret ditt og fortvilet fordi de har mistet jobben, kan du ikke gå din vei. Du må være der, selv om det er vanskelig.

Toril Bariusdotter Ressem (65) har gjort sine erfaringer som leder.

 

I det som i sin tid var stallen til presten ved Gamle Aker Kirke, sitter Toril Bariusdotter Ressem (65) og jobber. Hun og mannen bor i en liten oase midt i Oslo; blant trampoliner, helleganger og gress.

– Jeg begynte med hjemmekontor fordi vi fikk Frida da jeg sluttet i Innovasjon Norge, og så har det vel egentlig bare blitt sånn. Enn så lenge, sier hun.

Frida er hunden, altså. En Berner sennenhund.

– Hvor er hun? 

– Nå er hun ute på tur.

Til journalistens store skuffelse.

Bygdejenta

Bariusdotter Ressem er opprinnelig fra den lille bygda Namdalseid i Trøndelag, men det er ikke størrelsen på hjemstedet som avgjør om du ender opp med å bli leder i noen av Norges største selskaper eller ikke.

Før hun sa opp jobben som viseadministrerende direktør i Innovasjon Norge for to år siden, kom hun fra stillingen som konserndirektør i forsikringsselskapet KLP, hvor hun hadde sittet siden 2009.

Der hadde hun ansvar for (hold deg fast): HR og organisasjon, intern service og drift, strategi og forretningsutvikling, juridisk avdeling, compliance (oppfølging), KLPs Lean Program, virksomhetsstyring og samfunnsansvar.

Puh.

Hun har også vært konserndirektør i NSB, kundeservicedirektør i Telenor Norge, direktør for HR og organisasjon ved Rikshospitalet, og prosjektleder i Helse Sør-Øst. I tillegg har hun jobbet som rådgiver i flere private og offentlige virksomheter.

Nå driver hun sitt eget selskap, Dotterselskapet AS, en konsulent- og investeringsvirksomhet, og sitter som styreleder i stiftelsen DOGA (Design og arkitektur Norge), Norsk Helsenett SF og Sunnaas sykehus HF.

– Det har vært en riktig karriereendring for meg å lede på eiernivå og ikke med resultat- og personalansvar som jeg har hatt i så mange år, sier hun om sitt nåværende arbeidsliv.

 

DOTTERSELSKAPET: Fra å vært i ledelsen i mange store selskaper, leder hun nå sitt eget. Foreløpig har hun hjemmekontor fra denne lille oasen midt i Oslo. Foto: Synnøve Sundby Fallmyr

Far og farmor

– Hva tror du har hatt størst betydning for at du ble den du ble

– Hm.

Hun ser litt ut i rommet.

– Jeg tror det er to ting.

Da hun vokste opp på femti- og sekstitallet, skulle kvinnene være husmødre, og mennene sørge for inntekten.

Men det var ikke det Toril lærte.

– Farmor var lærer – en sterk og lavmælt dame på 1,56 meter. Jeg kommer fra en pedagogfamilie, skjønner du, to av mine brødre ble også lærere. Men ja, farmor hentet personlig de elevene som ikke kom seg til skolen og sørget for at de fikk skolegang. Hun tok på sin måte et samfunnsansvar.

Det har satt sine spor.

– Farmor var en rollemodell og inspirasjon for meg. I tillegg hadde jeg en sterk mormor og mor. De var alle yrkesaktive kvinner i en tid hvor det uten videre ikke var naturlig.

– Farmor var en rollemodell og inspirasjon for meg.
Toril Bariusdotter Ressem

Begynte på gulvet

Det skulle vise seg å komme godt med. Faren Barius døde da hun bare var 15 år – yngst av en søskenflokk på fire.

– Pappa var en bauta for meg.

Da skolen var ferdig, dro hun fra kommunen med sine 1600 innbyggere til Oslo for å studere pedagogikk. For det var det hun egentlig skulle bli: pedagog.

– Far var opptatt av at vi skulle bli noe. Han gjorde ikke forskjell på gutt og jente der.

Men det var slik da som det er nå; hun måtte jobbe ved siden av studiene, så hun ble servitør. Her steg hun etterhvert i gradene, og ble først hovmester, så assisterende restaurantsjef.

– Her lærte jeg å lede mennesker som ikke nødvendigvis var yngre enn meg, og til tider måtte jeg være en autoritet blant jevnaldrende.

– Hvordan fikk du respekten? 

– Jeg måtte vite hva jeg holdt på med, rett og slett. Vi var en solid gjeng, og det var en kjempemorsom tid. Det var da jeg fant ut at jeg ville bli leder!

Til slutt hadde hun hovedfag i pedagogikk, i tillegg til å ha studert politikk og miljø, markedsføring, ledelse og service management.

– Så det er kanskje det som har formet meg mest: At jeg mistet faren min som ung, måtte tidlig bli selvstendig, og at jeg hadde sterke kvinner nær meg i mitt liv som inspirerte meg.

– Det var da jeg fant ut at jeg ville bli leder!
Toril Bariusdotter Ressem

 

LEVA LIVET: «Når det lukkes en dør, bør det alltid åpnes en champagneflaske så åpnes det et vindu». Foto: Synnøve Sundby Fallmyr

– Du kan ikke gå

Toril ble det hun ønsket, men det har ikke alltid vært lett. Et skjellsettende øyeblikk var da NSB nedbemannet kraftig på midten av nittitallet. Da var hun personal- og organisasjonsdirektør.

– Da forstod jeg hvor viktig det var å ikke rygge unna når folk er fortvilet fordi de har mistet jobben. Du må være der, du kan ikke gå, selv om det er vanskelig.

På hytta henger det et maleri, en gave hun fikk fra de som var på omstillingssenteret i NSB. På baksiden hadde de skrevet en historie basert på eventyret «Prinsessa som ingen kunne målbinde», som handlet om å være tilstede når det butter – skikkelig butter.

– Det maleriet setter jeg så utrolig stor pris på. Jeg blir litt rørt når jeg tenker på det.

Kan stødigheten ha noe å gjøre med sterke røtter?

Hun har flere ganger tenkt at hun skulle flyttet hjem til Trøndelag, men så langt har det ikke skjedd. Og selv om hun ikke har bodd hjemme siden hun var tenåring, har hun ikke endret identiteten sin ved å legge om dialekten.

– Jeg har et godt forhold til hjembygda mi, og hele familien min bor i Trøndelag, så jeg er hjemme flere ganger i året. Dialekten gir meg nærhet til røttene mine. Ikke minst drar jeg hjem for å besøke sin 97 år gamle mor! Hun er kjempesterk, og gir seg aldri.

– Det maleriet setter jeg så utrolig stor pris på. Jeg blir litt rørt når jeg tenker på det.
Toril Bariusdotter Ressem

Trives best i kaos

Fra servitør til restaurantsjef til personaldirektør og konsernleder. Det er ikke akkurat rolige, forutsigbare arbeidsdager hun har valgt seg her i livet.

– Det er morsomt å leve i kaos. Det vil si, til en viss grad. Det er nok derfor jeg er så glad i  utvikling og innovasjon – jeg liker ikke når ting står stille.

– Var det derfor dere fikk valp og ikke en mer voksen og rolig hund? Ble det for stille hjemme?

– Ja, det er nok egentlig derfor, ja. Det var en stor overgang å gå fra den faste jobben i Innovasjon Norge til å starte eget selskap og ha hjemmekontor. Jeg savnet nok pågangen fra flotte og ivrige medarbeidere, og erstattet det med en flott og ivrig valp, ler hun.

 

IKKE MYE VALP LENGER: Toril og Frida i skjønn harmoni. Foto: Privat

Lykkelig i sin Felleskjøpet-dress

Selv om hun elsker innovasjon og utvikling, har hun minst like mye kjærlighet for det tradisjonelle, gamle og historiske. I tillegg til at de har omgjort den gamle stallen til et moderne hjem fylt med kunst, en fancy kaffemaskin og designer-duppeditter, har de altså et småbruk.

Ja, et småbruk.

– Vi har noen mål midt inne i skogen i Nes kommune. Der setter vi poteter, gulrøtter, sellerirot – og det gjør meg lykkelig. Jeg er jo vokst opp på bygda, så dette sitter dypt.

Det er en del av hennes balansefelt. En måte å stikke fingeren i jorda på, komme i vater.

– Det er avgjørende for å kunne stå i dagens digitaliserte verden. Jeg er genuint opptatt av det enkle, og er aldri så glad som når jeg kommer til Bruket, som jeg kaller det. Der går jeg lykkelig rundt i min Felleskjøpet-dress.

Nå er de i gang med å pusse opp og bygge ut de fire små trehusene som står på tomta, og hun tar entusiastisk frem tegningene. De viser en slags hybrid mellom en tradisjonell trehytte og et supermoderne hus.

– Vi bygger på en supermoderne del med nye, store vinduer, hvor naturen kommer rett inn i stua. Se, så fint det blir!

– Denne hytta er jo… deg!

– Ja, he-he, den er det! Dette er vårt store prosjekt for pensjonisttilværelsen. Jeg har lyst til å bo der et helt år og bare tenke og skrive, jeg skal få meg skrivestue, skjønner du.

– Når blir du pensjonist, da?

– Nei, det har jeg ikke bestemt meg for. Jeg er ikke en sånn som skal slutte når jeg har nådd en viss alder. Jeg slutter når jeg føler for det.

 

TRADISJONELT OG MODERNE: En perfekt kombinasjon for Toril Bariusdotter Ressem. Foto: Synnøve Sundby Fallmyr